Trist og gla’ på samme da’

I dag var den store dagen – the farewell seremoni. Vi var både på Chankandve og Chatuwa i dag, men fordi jeg har så mye å skrive om, skriver jeg bare om avslutningen på Chankandve, da det er skolen vi har vært på.

Vi var først på skolen kvart over sju som vanlig, for å øve på Bukkene Bruse sammen med noen elever som skulle fremføre det på farvel-seremonien. Deretter dro vi tilbake til hotellet for å skifte til de tradisjonelle draktene og gjøre oss klare til avslutningen. Vi skal tilbake til Chankandve i morgen for å ta farvel med klassen, så jeg trodde ikke at dagens avslutning ville bli så alt for trist. Men der tok jeg feil! Tårene kom allerede ved det første innslaget, da jentene fra 7.trinn sang en sang som vi hadde lært dem på norsk. Skolen var pyntet til ære for oss, og på uteplassen var det laget et staselig tak som vi skulle sitte under mens vi så på underholdningen. Denne var det 7.trinn som hadde ansvaret for, og de hadde gjort seg veldig flid, med både flere danser, sanger, diktlesing og skuespill! Skuespillet var som nevnt Bukkene Bruse, fremført to ganger, først av elever, så av lærerne. Ine, Ida og jeg gråt fra ende til annen, det var rett og slett en ubeskrivelig følelse å vite at alt dette var stelt i stand bare for oss! Jeg tror ikke det nytter å beskrive det synet, og de følelsene som kom da, men det er i hvert fall noe av det mest rørende jeg har opplevd. Det er rett og slett forferdelig å tenke på at i morgen er vår siste dag sammen med disse fantastiske elevene og lærerne! Ikke bare har vi følt oss som en del av lærerstaben på Chankandve, vi har også fått venner for livet. På slutten av seremonien fikk vi gaver av både elevene og lærerne. Av elevene fikk vi et kjempestilig batikktrykk hvor det stod ”Standard 7 – Chankandve”. Av lærerne fikk vi en sarong som skal brukes når man danser malawisk dans i fargen blå (som de hadde fisket frem av oss at var vår yndlingsfarge). Sangene ble overlevert mens elevene sang ”Bye bye, but not forever”. Vi hadde som sagt tårer i øynene hele seremonien, men nå brast det helt for oss alle tre, og vi gråt og gråt og gråt. Rett etter dette måtte vi ta oss sammen, for nå var det vår tur til å presentere gavene. De danset av glede da de fikk kjøleskap, komfyr, symaskin og stoff og materialer til å sy skolemaskiner.

Etter seremonien var det inn på datarommet for mat og taler. De hadde ryddet og pyntet kjempefint, og vi fikk masse god mat! Her ble det fremført taler av skolestyret, landsbylederen, rektoren og Ole Christian og Gerd Anne. Lærerne våre hadde laget en sang til oss, og her ble det selvfølgelig enda flere tårer. Vi fikk også et fint stoff i gave av skolestyret. Til slutt var det vår tur til å holde tale. Og jeg, som vanligvis ikke gråter foran masse mennesker klarte ikke engang å si ferdig det jeg skulle før gråten kom meg i forkjøpet. Som dere skjønner har vi hatt det så utrolig bra på Chankandve, ikke bare i forhold til praksis, men også personlig, og vi er ikke klare til å forlate dem!

I morgen skal vi ha en norgespresentasjon med videokanon og vise elevene bilder av dem fra oppholdet her. Vi har også noen flere gaver til klassen og Girls Promotion Club, og så har vi laget en gavepakke av ting vi har hatt med oss fra Norge til de tre lærerne på 7.trinn. I morgen skal vi også gå igjennom den landsbyen vi alltid kjører igjennom, for å ta et ordentlig farvel med de koselige menneskene som vinker og hilser til oss hver dag!

Noe sier meg at det ikke er slutt på tårene enda…

Nå sitter Ida, Ine og jeg og snufser litt mens vi tømmer koffertene våre for klær og andre ting vi kan gi bort til de som trenger det.

I morgen skal jeg gi bort pc’n min til rektor og kontoret på Chankandve, så jeg vet ikke hvor mye jeg får blogget fremover (skal prøve å få lånt med en pc de siste to dagene).

Håper alt er bra hjemme!